OLAV ASKVIK

tysklandsstudentene

Olav Askvik

januar 2003

Olav AskvikHelga har bedt meg gi en oversikt over hvor jeg var med under studentenes opphold i tyskland. Det var nemlig flere grupper av studentene, som ble sendt til forskjellige oppgaver.

Jeg satt på juridisk lesesal den 30. November 1943 da tyskerne omringet Universitet og arresterte alle studenter. De arresterte også studentene på Tannlegehøyskolen, på Blindern Universitet, Deichmann og Universitetsbiblioteket, på Rikshospitalet og Ullevål sykehus, men ikke studentene på Veterinærhøyskolen og Menighetsfakultetet. De arresterte også studenter som befant seg på gatene i nærheten av Universitetet.

Vi hadde tidligere på dagen fått beskjed om at studentene ville bli arrestert, men vi trodde ikke noe på det, da det tidligere ofte gikk rykter som ikke holdt stikk. Jeg satt sammen med en kamerat fra Askim – Dyrbekk – da tyskerne kom. Dyrbekk ble sluppet fri da han hadde legitimasjonskort som journalist.

Kl. 11 kjørte lastebiler med bevæpnede soldater opp på alle sider av Universitetet. Alle mannlige studenter ble beordret inn i Aulaen. De kvinnelige studentene slapp fri. Det ble fullt i Aulaen med ca 1100 studenter. Vi ble værende der i mange timer. Vi visste ikke hva som ville skje. Vi kunne konstatere at det hadde vært brann i Aulaen, noe vi var kjent med. Tyskerne beskyldte studentene for å ha satt på brannen. Senere undersøkelser har vist at brannen var påsatt av en norsk motstandsgruppe, men som ikke hadde samarbeid med den sentrale motstandsbevegelse.

Hva var Sonderlager?Så ble det plutselig liv i salen. Reichskommisar Terboven kom inn. Han sa ikke noe, gikk opp midtgangen i salen, snudde og gikk ut igjen. Senere kom generalkrigskommisær Rediess. Han gikk opp på talerstolen og holdt en tordentale. Studentene hadde helt siden 1940 vært en motstandsgruppe, som ikke forsto dagens situasjon og det storsinn som var vist dem av den tyske okkupasjonsmakt. Studentene har til og med satt fyr på sin egen Aula. Nå er dette storsinn slutt.. Universitetet vil bli stengt og studentene vil bli sendt til en egen leir – Sonderlager – i Tyskland. De lojale studentene – d.v.s. medlemmer av N.S og sympatisører – vil fortsette sine studier ved høyskolene i Bergen og Trondheim.

Så visste vi det. Men hva var Sonderlager? Dette ble diskutert i meget lang tid.
Utpå kvelden ble vi ført ut av Aulaen gruppevis og lastet ombord i lastebiler og kjørt til Vestbanen. Det var mange soldater med gevær på Universitetsplassen. En god del folk var også møtte fram, men de ble holdt på avstand fra studentene. Toget gikk til Larvik. Derfra ble det marsj til Stavern. Det var svært glatt på veien. Tyske soldater gikk på sidene og jaget på. Da fikk vi høre det som senere ble kjente uttykk: Los´ Los´Los Mensch! Vi ble innkvartert i en gammel militærbygning på Stavern – på 3 etasjer. Der var det kalt og ufyselig. Neste dag ble det appell. Alle skulle telles der vi sto oppstilt i kolonne. Det tok lang tid før det endelig stemte og vi frøs der vi sto. Jeg husker ellers ikke så mye fra Stavern. Men jeg husker at vi ble innkalt til korte avhør. Vi ble spurt hvorledes vi stilte oss til kongen og regjeringen i London og hva vi ville gjøre om Kongen kom tilbake med videre.

Den 8. desember ble det oppstyr. Det kom en gruppe SS-folk med dr. Ohm i spissen. Alle studenter måtte ut på gårdsplassen. Der ble det foretatt navneopprop i meget lang tid. De som ble ropt opp, ble henvist til opphold i bestemte rom. De som til slutt ikke ble ropt og – og jeg var blandt disse – ble jaget opp i tredje etasje. Der ble det kommandert oppstilling i to rekker. Mellom rekkene kom så dr. Ohm med følge. De plukket ut de minste studentene, de som hadde briller, de med lite hår, osv. Inn på vårt rom kom en gruppe studenter, hvor de minste var plukket ut. Våre legitimasjonskort ble samlet inn, Vi fikk ikke blande oss med de andre studentene.

DonauNeste morgen ble det avmarsj fra Stavern for ca 250 studenter. Vi marsjerte til Larvik. Da vi gikk gjennom Stavern, var en god del folk møtt fram. Toget gikk til Oslo og vi ble jaget opp landgangen på M/S Donau. Det var fangetransportskipet til Tyskland. Vi forstod nå hvor det bar hen. En gruppe studenter som hadde vært arrestert før oss og hadde vært på Berg arbeidsleir i Vestfold, var kommet ombord før oss. Vi måtte straks gå under dekk og fikk anvist vår plass. Det var ca. 400 Grinifanger med på skipet, men vi fikk ikke ha omgang med disse Vi hørte at skipet kastet loss og forsto at nå dro vi til Tyskland.

Da vi var kommet forbi Færder, fikk vi lov til å komme på dekk. Det var vemodig å se landet forsvinne. Når ville vi få se det igjen? På babord side så vi Svenskelandet i det fjerne og visste at der var friheten. Vi fikk ganske god ertesuppe og sov på halmballer.

Neste morgen var det innseiling til Stettin, et tåkelandskap å se til. Vi ble stående på kaien i mange timer. Grinifangene kjørte vekk med tog. Studentene kjørte vekk med tog gruppevis. Jeg mener at jeg var med siste gruppe. Etter en kort togreise, ble det marsjering. Vi så det bølgete Pommernlandskap, uten trær, dekket av et lite snølag. Så oppdaget vi en sterk belysning. Det var konsentrasjonsleiren Pølitz, Arbeitserziehungslager – arbeidsoppdragelsesleir. Da vi kom nærmere, så vi schæferhunder sprang mellom nettinggjerdene. Vi ble anvist plass i et rom hvor det var oppbevart kull. Vi måtte tilpasse oss så godt vi kunne for natta.

Vi så en leirNeste morgen var det appell – oppstilling og telling. Vi så en leir med en rekke lave brakkebygninger. Vi fikk besøk av leirkommandanten, som var en merkelig person. Vi så han kjørte rundt i leiren med en liten slede med kasse oppå trukket av to værer. Mellom oss kalte vi han for Tåkefyrsten. Han spurte om vi kunne spille håndball, to lag ble tatt ut og Tåkefysten var dommer. Han sprang rundt med en stor sigar i munnen. Da han fikk beskjed om at det var telefon til han, svarte han at han var opptatt. Vi så fangene komme inn fra arbeid. De var skitne og fillete og så dårlig ut. Dette var vårt første møte med Tyskland.

Det var også en del norske fanger utenom studentene. Det viste seg at det var en gruppe som skulle til Natzweiler. Jeg så en som jeg syntes jeg kjente blandt disse. Jeg spurte Arne Marvik om det var Peter Robberstad. Han svarte ja. Jeg henvendte meg da til Robberstad. Han hadde konfirmert meg i  1930, og jeg hadde ikke sett han senere Han var nå prost på Finnås på Bømlø. Han var sammen med en gruppe som hadde hjulpet til med å sende fanger med skøyter til Shetland. Det var 61 fanger i alt, som ble sendt til Natzweiler, til Nacht und Nebellager – natt og tåkeleir. De fikk ikke sende brev hjem og fikk heller ikke motta pakker. Jeg skrev til Anna at jeg hadde møtt Robberstad. Hun skrev til mor, som ga beskjed til hans kone. Hun visste da ikke hvor mannen var blitt av.

Av de 61 fangene i Pølitz kom bare 18 tilbake. Resten døde. Robberstad overlevde. Han ble sogneprest i Høyland, og tok imot lysning da vi skulle gifte oss i 1946.

Utlevert proviant som skulle være for to dagerI år 2000 møtte jeg også en som hadde vært i Pølitz. Det var Meling fra Bømlo, som møtte på Veiledningskontoret på Havnaberg for å be om rettledning. Det var rart å bli minnet om Pølitz så mange år etterpå. Vi ble i Pølitz to dager. Da skulle vi reise videre fra Stetting. Tåkefyrsten fulgte oss til stasjonen. Han ba oss synge en sang for han. Han hadde tårer i øynene da vi tok avskjed.
Vi fikk utdelt ett brød, smør og litt pølse til proviant, og det skulle være for to dager. Vi fikk vanlige personvogner, altså ikke kuvogner. Men det var svært trangt, så alle kunne ikke få sitte. Etter å ha fordelt oss på kupeene, var vi i vår kupe tretten stykker med sitteplass til åtte. Vi måtte da ordne oss slik at vi fikk sitte i fire timer og stå på gangen i to timer. Dette måtte gjennomføres hele døgnet. Det var hardt å bli vekket kl 02 eller 04 og få beskjed om å gå ut på gangen og bli stående der. Enda verre var det når toget sto stille.

Det ble en lang togreise. Vi ble nemlig stående i timevis på forskjellige stasjoner eller toget rangerte fram og tilbake. Provianten slapp opp. Vi fikk en gang noen få brød til deling, men det hjalp lite.

Vi kjørte sørover Tyskland, men det var vanskelig å følge med hvilke byer vi var innom, da vi vanligvis kjørte utenom selve jernbanestasjonene eller ble stående på avsides jernbanespor. Vi var vel ute av vognene bare et par ganger på hele reisen. Vi ble sultne og trøtte. Det ble slutt på tobakken. De som hadde noe igjen, ble fordelt, også ved at en pipe gikk på omgang. Vi stoppet i Strasbourg, og vognene med fangene til Nachtweiler ble koblet av.

KZ-Sennheim

Etter fem dagers reise stoppet vi sent en kveld i Sennheim, en liten landsby i Alsace. Vi ble kommandert ut og til oppstilling. Det var bekmørkt og det silregnet. Så marsjerte vi et par kilometer i et glatt landskap. Så svingte vi til venstre og inn i en militærleir. Vi kom inn i en stor betongbygning, som liknet et skolebygg. I annen etasje skulle vi bo. Så var vi havnet i ZZ Ausbildungslager St. Andreas. Vi fikk satt opp to-etasjes senger av tre, madrasser med treull med videre. Så sovnet vi dødstrøtte.

ZZ Ausbildungslager var en leir hvor frivillige fra okkuperte land fikk sin første militære opplæring og trolig også noe innføring i politisk anskuelse. Der var også trolig noen norske, men vi hadde ikke noen kontakt med dem. Leiren hadde tidligere vært en institusjon for åndssvake barn. Vi så noen bilder av barna på gravplassen, da vi senere kom til å arbeide der.

Leiren lå på en stor slette med Vogeserne i nordøst, 18 km fra Müllhausen – Moulhouse – som var den største byen i distriktet. Rhinen lå noen mil østenfor leiren. Vi kunne nesten se til den Sveitsiske grense i retning Basel.

WildeEn SS offiser meldte seg og fortalte at han skulle være vår kompani-sjef. Det var SS Obersturmführer Wilde, 22 år gammel. Han hadde mistet en arm på Østfronten, fått jernkorset, og hadde store tanker om seg sjøl. Han fortalte at vi skulle gjennomgå kurs i sport, eksersis og verdensanskuelse..

Vi møtte også første dag leirens kommandant, SS-Oberführer Fick. Han sa at vi kunne ikke gå som en spraglete fugleflokk i alle slags klær. Vi måtte ha uniform som de andre i leiren. Vi nektet å gå med uniformer med dødningehode og SS-runer. Etter visse forhandlinger ble det enighet om at vi skulle sprette av alle distinksjoner, så det ble som en vanlig militærdress. Men vi ville ikke gå med belte med tysk ørn og inskripsjon ”Meine Ehre heisst Treue” på beltespenna.

De første dagene gikk med til å orientere oss. Vi var inndelt i 5 stuer, og hver hadde sin seng og skap med toalettsaker og litt klær. Vi fikk lære å pusse støvler, hvilket ikke var noen enkel sak.
Vi skulle utgjøre ett kompani – achte kompani – og fikk førere og underførere. Hver morgen var det appell. Vi skulle da stille opp og fikk våre faste plasser. Vi skulle stille opp etter størrelsen – der Grøsse nach -. En tredjedel av kompaniet sto foran meg og var da større., de største 1.96 høy. Det var en høyde over gjennomsnittet for norske soldater, hvilket skyldes utvelgelsen på Stavern. Det ble lagt tydelig merke til at vi var et kompani med høyde langt over gjennomsnittet i leiren.

Vi fikk vanlig forpleining som de frivillige og hadde ikke noen grunn til å klage over maten.
Vi fikk skrive hjem og fikk motta brev. Brevene ble nok sensurert, så det var grunn til gi nøkterne opplysninger. Vi fikk også motta småpakker hjemmefra. Jeg ble rørt da mor sendte meg tobakk, hjemmeavla. Vi skulle lære å marsjere og å synge under marsjen. Vi forandret gjerne teksten der det passet ossTil å begynne var vi ikke særlig villige til å synge, men etter hvert ble det godtatt, og da marsjerte og sang vi vel bedre enn noen av de andre kompaniene. Det var norske sanger: Det går bedre og bedre dag for dag, Sjung om studentens lykliga dar, Vi vandrer med freidig mot, Det var sanger som passet til marsjtakten. Så lærte vi en del tyske sanger, som vi også måtte synge. Vi forandret litt på teksten der det passet og moret oss over det.

Vi skulle drive noe sport og hadde øvelse ute på jordene. Dersom vi ikke gjorde som vi skulle, ble det straffeeksersis. Hinleg og Hüpfchen. Å legge seg på jordet og gjøre armbøyninger eller å hoppe med hendene framstrakt.

Vi måtte ofte stå og vente lenge. Det var under appellen, mens vi ventet på å komme inn i spisesalen og ute på jordene under øvelser. Vi var tynt kledt, lite undertøy og uten frakk. Vi ble bedt om å ta på oss kappe, da det var kald og rå vind, men vi nektet å ta på oss kappene med tysk ørn på armen. Om dette ble det strid og tilspisset situasjon, da vi fikk ordre om å møte på appell med kapper. Det ble truet med skyting for sabotasje for de som ikke ville ta på seg kappene. Det endte med at saken ble forelagt SS Oberführer dr Jacobsen, som nylig var tiltrådt som kommandant. Han sa at det var en misforståelse og at de hadde handlet riktig som ikke ville ta på seg kappene. Vi skulle få grønt tøy og sy over ørna på armen. Dette ble gjort. Vi satt alle sammen og sydde tøy over ørna.

Vi hadde også strid om bruk av belte, som nevnt. Det ble sagt at vi ikke kunne gå ut av leiren uten belte. Enden på striden ble at vi skulle klistre et tøystykke over beltespenna og male tøystykket svart med lakk. Dette framsto da nærmest som en demonstrasjon, som en la merke til. Vi fikk erfaring for at folk i Sennheim fikk rede på hva som hadde skjedd og lo av det hele. Folket i Alsace regnet seg som franske etter å ha vært under Frakrike fra 1918 til 1940. De ble etter hvert orientert om vår stilling i leiren og ga ved flere anledninger uttrykk for sympati for oss.

Så fikk vi orientering ”in Weldanchauung”, verdensanskuelse. Vi måtte høre på en rekke foredrag om den nye tid, altså om nazismen osv. Det var trolig håp om at vi skulle forstå tyskernes situasjon og at vi kanskje skulle melde oss som frivillige i krigen. Dette ble aldri aktuelt. Vi ble oppfordret til diskusjon etter foredragene, men det ville vi ikke være med på. Det var diskusjon om hvilken stilling vi skulle ha i leiren. Vi fikk ikke lov til å kalle oss fanger, ”Haftlinge”. Vi hevdet at vi skulle betegnes som sivilinternerte, uten at dette ga oss noen klare rettigheter. Vi kunne ikke betraktes som frivillige. Tyskerne brukte senere betegnelsen ”SS-Angehøringer”, tilhørende SS.

Det ble første jul i et fremmed land. Det var mange tanker som gikk til våre kjære i Norge. Da vi kom tilbake etter å ha spist kveldsmat julaften, var bordene i stuene pyntet med fine duker av papir og det var for hver person plassert en halv flaske vin og noe godt – husker ikke hva det var -. Vi ble rørt over det synet som møtte oss. Ellers ble det en rolig jul.

De åpnet ikke pakkene våreUt i januar måned fikk vi svenskepakker. Det var ganske store pakker, som inneholdt mye godt. Blant annet var der tørrmelk og kakaopulver, som vi laget dessert av, og som vi syntes var deilig. Det var ”svinekjød i egen kraft”, sildebullar, vitaminpiller m.v. Pakkene kom med påført navn og jeg tror alle fikk etter en tid. Jeg fikk senere vite at jeg fikk pakke fra ingeniør Olav Åbø fra Sauda, som gikk på ingeniørskole i Gøteborg da krigen kom. Pakkene ble ikke åpnet av tyskerne. Det ble kjent at vi fikk pakker, og ble da missunt av tyskerne. Noen av studentene ble syke. Det var sykebrakke i leiren, men der var det mindre bra. Særlig var det fare for smitte av andre sykdommer. Vi fikk da ordnet det slik at vi fikk egen sykestue i tredje etasje. Det var hele 13 medisinske studenter som nettopp var ferdig med 3. Avdeling. De hadde da bare 4. Avdelingen igjen. Noen av disse ble satt til å stelle med de syke.

Jeg fikk feber i februar og kom på sykestua. Det ble konstatert at jeg hadde tuberkuløsprimarinfeksjon, var altså tuberkuløs negativ, og da smittet for første gang. Vi var ganske mange på sykestua, 10 -15 stk. De fleste hadde influensa eller brystsykdommer. Jeg ble liggende i feber på ca. 39 i 3 uker. Det var lange dager. Vi hadde noen bøker som vi fikk låne – vet ikke hvor de kommer fra. Husker at jeg leste et par av bøkene til Guldbransen. Flere av pasientene fikk brysthinnebetennelse senere, noen ble senere sendt til Østerrike for behandling. Disse ble sendt hjem i løpet av 1944. Tyskerne var svært redde for tuberkulose.

Da jeg kom ut fra sykestua, var det vår og jeg kom meg ganske fort, og fikk ikke noe tilbakefall. Har heller ikke hatt noe problem senere.

For sammenhengens skyld må jeg nevne at av de som var igjen i Stavern, ble en stor del løslatt i mindre puljer. De som var igjen ble 7. Januar sendt til Tyskland. De havnet i Konzentrationslager Buchenwald. Der måtte de gjennomgå det samme som vanlige fanger, nemlig snauklipping av alt hår på kroppen, deretter desinfisereinsbad, som luktet og svei. Så ble de utlevert fangetøy og plassert i brakke. Dette var nok et stort sjokk. De ble behandlet som vanlige fanger – Häftlinge. Men fra 27. januar fikk de en friere stilling. De fikk SS kort, flyttet inn i en bedre brakke og slapp å arbeide med videre.

17. mai 1944 ble det store forandringer i St. Andreas. Fire leger ble sendt til Wien. 36 studenter ble sendt til Freiburg for å studere og tjue mann ble sendt til Weiler, en dal i Vogesene. 7. Juli ble de som var igjen sendt til Bitschweiler i Thurdalen i Vogesene. Der skulle de arbeide i en fabrikk.

17. mai ble vi sendt hjem da de hadde hørt at det var vår nasjonaldag17. mai ble vi sendt hjem fra arbeid. Vi skulle få fri, da de hadde hørt at det var vår nasjonaldag. Så ble det plutselig oppstilling. Da kom en norsk frivillig, Hauptsturmführer Hartmann, og talte til oss. Han skulle være leder for de som dro til Weiler.

Jeg var med de som skulle studere i Freiburg. Vi vet ikke på hvilket grunnlag disse 36 studentene blei utvalgt. Om kvelden ble vi innkalt til SS kontoret og ble orientert om hvorledes vi skulle oppføre oss som frie personer i et land i krig. Vi fikk legitimasjonskort hvor det sto oppført ”SS Angehøriger”. Tilhørende SS -. Videre sto det ”Zum Studien kommnandiert”,  og det syntes vi var meget bra.

Neste morgen reise vi til Freiburg, marsjerte opp gjennom byen til en skole i utkanten av byen. Der fikk vi to rom til disposisjon og vanlige senger i to etasjer. Skolen ellers var ikke i bruk. Vi hadde to personer – oberscharführer som våre tilsynsmenn. De hadde vært ute i krigen. Den ene manglet en arm, den andre en fot. Vi hadde ellers ikke noe bry med dem.

Freiburg ligger på søndre del av Rhinsletta helt opp til skogen Shwartzwald, en meget vakker by, meget gammelt sentrum og en svært vakker domkirke.

Vi gikk i våre sivile klær. Men de var ikke særlig elegante. Jeg hadde en mørk dress, som jeg tror var nokså blankslitt. Skjorter og undertøy måtte vi vaske sjøl. Jeg hadde en van Heusen skjorte med løs snipp, meget sterke og fine skjorter. Snippen kunne jeg snu, altså brukes på begge sider. Utpå sommeren – trolig i juni – fikk jeg en liten koffert med klær hjemmefra, bl.a. En nesten ny sommerdress. Vi fikk vanlige rasjoneringskort og 3.10 Mark pr dag til å leve for. Vi klarte oss med dette og hadde litt igjen så vi kunne gå på kino eller konsert. Vi var også i Operaen to –tre ganger, men på de billigste plasser. Vi spiste middag på kafé og stelte frokost og kveldsmat på rommet.
De 36 studenter tilhørte forskjellige fakulteter. Vi var 6 jurister. Vi møtte fram på det juridiske fakultet og møtte dekanus. Han var orientert om hvem vi var, spurte først om vi ønsket å snakke fransk eller tysk. Ordningen var slik at vi måtte melde oss på  - belegge – de forelesninger vi ville høre på. Vi måtte også betale litt for hver forelesning. Vi gikk alle på de samme juridiske forelesninger. Vi ble iblant nevnt som ”våre venner fra Norge”. Jeg gikk på en forelesning om Rafael. Det var enkelte forelesning, f.eks. om kunst, som alle kunne være med på. Munch foreleste og viste bilder av Rafael. Det var en gild forelesning.

Etter en viss diskusjon deltok vi på tilstelning for utenlandske studenter. Det var noen studenter fra Finnland, som vi hadde litt omgang med, samt noen fra Alsace, som ikke var tyskvennlige.
Universitetet tok først sommerferie fra august. Etter den tid gikk vi på biblioteket, men hadde ikke mye nytte av lesningen.

Vi opplevde attentatet på Hitler 25. Juli. Det ble streng politisk oppstramning. Vi merket også landgangen av amerikanerne i Sydfrankrike. Tyske tropper ble trukket tilbake opp Rhonedalen og over Rhinen i nærheten av Freiburg. Vi fulgte med i aviser. Unge og eldre ble anmodet om å melde seg til tjeneste. Vi så lange kolonner som marsjerte ut for å grave pansersperringer.

Vi fikk fortalt at de andre studentene skulle komme til Freiburg senere for å studere. Vi var med å kjøre materialer til brakker, som skulle reises i nærheten av skolen vi bodde i. Dette ble det ikke noe av. Vi fikk kjennskap til landgangen i Normandie 6. Juni og de amerikanske troppers framgang i Syd-Frankrike. Noe leste vi også  i avisene i byen. Det var enighet om at forholdene i Freiburg var en hyggelig tid forholdene tatt i betraktning. Freiburg var en meget rolig på den tid, en administrasjons- og universitetsby med lite industri. Det hadde vært dårlig med vårt klær, idet vi ble arrestert i de klær vi gikk i en mørk novemberdag. Vi fikk tilsendt klær hjemmefra. Jeg fikk en ganske fin sommerdress, skjorter og sko.

Gjennom studentene fra Alsace ble vi kjent med en eldre dame – vertinnen til en av studentene – som hadde fortalt at hun hørte noe på radio som kunne være norsk. Viktor Kongelsaad og jeg gikk hjem til dama og fikk høre norsksendinger fra London. Vi gikk dit noen ganger, men måtte være forsiktige. Vi kunne da fortelle nyheter til de andre studentene.

Vi hadde ikke lov å reise med tog. Likevel reiste en liten gruppe av oss til Kaiserstohl, landsbyen Bischoffingen, som ligger nær Rhinen. Der kjøpte vi et par flasker vin. Vi badet i Rhinen, svømte med strømmen nedover Rhinen lange stykker.

Vi forstod at vi ikke kunne bli værende i Freiburg, og 28. September ble vi sendt tilbake til leiren i Alsace, til St. Andras. 120 studenter fra Buchenwald var kommet til leiren i juli og resten av studentene i Bucenwald kom i oktober. Studentene fra Weiler og Bitshweiler kom også tilbake. I oktober ble ca 100 studenter sendt hjem. De var de som var syke eller hadde vært dårlige. Jeg meldte meg ikke på som syk, da jeg følte meg frisk og ville ikke konkurrere om plass med andre som trengte det bedre.

Vi ble satt til forskjellig arbeid. Jeg var noen dager med og tok opp poteter. Det var store flate  jordarealer som tilhørte leiren. Vi fikk da mat sammen med arbeiderne, hvitt brød fra store runder brødkaker, og ferskensyltetøy og vin til å drikke. Det smakte godt. Jeg var også med en gruppe som skulle luke og rydde på kirkegården. Der så vi gravstøtter med bilder av barn og ungdom, som var handikappede. Det var fra tida før tyskerne overtok leiren.

Noen få ble tatt ut til å være med på høsting av druer. Det var de som hadde vært flinke til å re opp senga på en fin måte – Bettenbau – og som hadde fin orden på sakene i skapet. Dette ble lagt stor vekt på av tyskerne og ble jevnlig gjenstand for inspeksjon. De som ikke hadde gjort det fint nok, fikk skjenn og påtale.

Det ble etter hvert en utrivelig høst. Tyskerne var ute av humør på grunn av krigens gang, de var irritable og hissige, fant på forskjellige ting for å straffe oss. Noen misbrukte alkohol. Vi ble satt til å grave pansergraver, dype og vide grøfter som panserne ikke skulle kunne passere. Vi fikk en spade med langt skaft og skulle kaste opp jorda, som for det meste var sandjord. Det ble vist svært liten effektivitet til stor ergrelse for vårt befal. Vi skulle da straffes for dette på en eller annen måte. Det var heller ikke til oppmuntring for tyskerne at barn og ungdommer fra befolkningen i Elsass kom med frukt til oss. Det var vindruer, fersken og epler. Befolkningen var orientert om vår stilling. Det var mye regn om høsten. Vi hadde ikke regntøy og ble våte. På rommet var det kalt, da det ikke ble fyrt, måtte spare på brensel – olje. Vi fikk da ikke tørke klærne og frøs mye. Det var lite med Røde kors pakker. Maten ble i snausete laget. Jeg var sammen med en liten gruppe som skulle felle trær til ved, slik at vi kunne få oppvarming, men veden kom ikke så langt at den kunne brukes.

Vi hørte kanonade fra vest og fra syd. Det var stor flyaktivitet, fra de allierte. Kanonaden tiltok. Vi fikk høre at de allierte hadde brutt igjennom ved Schwisergrensa. Vi håpet at de allierte skulle rykkeOm natta ble det kjørt fram krigsmateriell og de allierte ble slått tilbake. Vi som var i skogen kunne se kanonade ved Belfort ved Scheisergrensa. Vi merket at de militære bl.a frivillige – ble trukket ut av leiren. Vi fikk beskjed om at vi skulle evakuere. Vi håpet at de allierte skulle rykke fort fram at vi kunne bli avskåret og havne hos de allierte. Søndag 19. November var det oppbrudd i leiren og stor flyaktivitet. Det ble sagt at vi skulle evakuere over Rhinen på mandag. Vi gjorde oss klare. Vi kunne bare få ta med oss det vi kunne bære. Noen av studentene hadde fått tilsendt ryggsekker, som sto på loftet. Noen av tyskerne hadde brutt seg inn og tatt 30 – 40 ryggsekker. De fleste hadde ikke noe å bære i. Vi fikk ikke ta med oss sivilt tøy. Vi tok med oss noe mat, noen hadde enda igjen av rødekorspakker. Det ble lagt i en bylt, husker ikke hva den ble laget av. Jeg forsøkte å finne et par støvler som var holdbare og gode å gå i. Det viste seg ikke å holde stikk, da jeg fikk gnagsår etter kort tid. Det ble ikke noen avmarsj på mandag. Tirsdag 21. November begynte marsjen. På grunn av fare for styrtbombing, skulle vi gå i rekke en og en. Hele kompaniet var delt i 4 grupper med en viss avstand i mellom. Hver gruppe hadde en underfører. Videre var det mange vakter, som for det meste var ukrainske frivillige og ikke særlig pålitelige. Da det ble mørkt, ble det ordnet med vanlig marsj med 3 i bredden. Etter å ha gått 24 km overnattet vi i et nedlagt asyl i Rufach. Vi lå der på golvet. Det var da mange som hadde fått gnagsår, deriblant jeg. Blemmene ble punktert.

Neste dag skulle vi gå over et sletteland til Rhinen. En tysker ble sendt avsted for å undersøke om veien var klar. Da han kom tilbake, startet vi kl 15. Det ble lang marsj, for en stor del i stummende mørke. Vi kom ikke fram før langt over midtnatt, temmelig utslitt.
Vi hadde marsjert over brua over Rhinen ved Breisach og var kommet ”ins Reich” – inn i riket. Vi ble innkvartert i en låve, stummende mørkt, men vi sovnet straks temmelig utslitt. Det var torsdag 23. November.
Vi fikk en hviledag i Neu Breisach. Vi var skuffet over at vi ikke var havnet på den allierte siden.

Neste dag ble vi delt i to puljer. 10 mann dro avsted om ettermiddagen uten å vite noe om hvor de skulle hen. Ca 200 mann ble samlet i en høylåve i utkanten av byen. Neste dag marsjerte vi til Burkheim, en liten by med 800 innbyggere, som lå 9 km nord for Neu Breisach og nær inntil Rhinen. Vi ble innkvartert på forskjellige steder, de fleste i rådhuset.
Jeg mener at jeg var i Bedehuset. Vi lå alle på gulvet og innrettet oss som best vi kunne. Vi fikk vanlig forpleining. Lørdag fikk vi lov til å gå ut på byen. Det var en koselig liten by, men alle bygninger var meget gamle og alt meget primitivt. Det var tre verthus, hvor vi kunne gå for å spise og drikke vin.
Ca 100 studenter var blitt igjen i St. Andreas. Det var de som hadde erklært seg syke så de ikke kunne delta i marjsen. En del av dem meldte seg nok syke i håp om å komme over til de allierte. De kom alle et par dager senere og ble innkvartert i Bischoffingen, en liten landsby noen kilometer fra Burkheim.

Mandag morgen var det appell på Rådhusplassen. Det ble tatt ut en del arbeidskommandoer, som ble sendt ut i distriktet til forskjellig arbeid. Noen skulle arbeide i underjordiske bunkere. Dette var en del av den sydlige Siegfriedlinja – det tyske forsvarsverk. Andre skulle utbedre veier som førte ned til Rhinen. 50 mann ble satt til arbeid ved et nytt fergested ved Jechtingen. Jeg var med blandt disse. Bruene over Rhinen var bombet. Det var derfor etablert provisoriske fergesteder, hvor de militære trakk seg tilbake. Det var skog på begge sider av elva ved Hechtingen. Elva her var trolig smal. Jeg mener å huske at det var trukket en vaier over elva. En ferge var heftet med en krok til vaieren. Ved å stille ferga på skrå ble den av strømmen drevet over elva. Det var ikke anlagt veier ned til fergeleiet. Vi skulle utbedre de veiene som ble kjørt på, slik at kjøretøyene kom seg fram. Det ble kjørt med små hurtigbåter – stormbåter – over elva. Jeg husker at jeg måtte være med en gang. Vi gikk i vanlige uniformer uten distinksjoner, men ble trolig antatt for å være soldater. Jeg ble spurt om jeg tilhørte stormtroppene. Vi hørte ofte flydur og det var satt opp antiluftskyts. Vi mente at dette var militært område og militært arbeid, som en ikke kunne pålegge fanger  å utføre i henhold til Haagkonvensjonen.

Etter diskusjon mellom studentene gikk to mann opp til Obersturmführer Langler og protesterte kraftig mot å utføre dette arbeid, som heller ikke krigsfanger kunne pålegges.Freiburg bombes Längler svarte at han først måtte konferere med vår gamle sjef, Lillegutt. Arbeidet ved Jechtingen fortsatte, men det var heftig diskusjon blant studentene om hva en skulle gjøre. Mandag kveld, 27. november hørte vi en kraftig flydur over Burkheim. Jeg husker at jeg sammen med andre var ute på et versthus. Flyet kom fra vest og dro mot øst. Freiburg som ligger ca 3 mil fra Burkheim, ble bombet sønder og sammen. Ca 20.000 mennesker skal være drept. Dette hørte vi om noen dager etterpå og at byen var for en stor del jevna med jorda.

Diskusjonen mellom studentene m.h.t. militært arbeid fortsatte og ble meget hissig. En gruppe ville nekte å utføre arbeidet og ta de følger som måtte komme, f.eks. fanger i konsentrasjonsleir. En annen gruppe mente det var nok å protestere kraftig, men ikke nekte, dette av hensyn til de konsekvenser en kunne risikere. En var klar over at tyskerne var i en desperat situasjon, særlig etter bombingen av Freiburg. Jeg deltok ikke særlig i diskusjonen.

Det ble til slutt satt opp et skriv til Oberstumführer Wilde hvor det ble pekt på at som sivilinternerte var det ikke forenlig med vår samvittighet å utføre arbeid som står i direkte forbindelse med krigsoperasjonene. Skrivet ble overlevert Wilde. Da vi gikk til appell lørdag morgen var det gitt instruks om at dersom noen ble utkommandert til militært arbeid, skulle en bli stående. Etter å ha stått en stund på appellen, kom Lillegutt, noe som var uvanlig. Han holdt en lengre tale til oss. Han sa bl.a. ”Tror dere at jeg nå i Tysklands skjebnetime vil føre 200 friske karer bort fra arbeid. Vil dere ikke arbeide, hører dere hjemme på et sted hvor det arbeides fra kl 5 morgen til kl 8 om kvelden. Tror dere det koster meg noe å skyte 200 norske studenter. Jeg har vært ved Østfronten og har skutt folk før. Dere snakker om folkets rett når nettopp den åpne by Freiburg er bombet i grus. Deretter gikk han inn i Rådhuset.

En tysker – Kløckner – kommanderer ut en arbeidskommando. Ingen rører seg. Han gjentar kommandoen, intet resultat. Etter flere opprop og forsøk på å telle opp en arbeidskommando, deretter rop på gevær m.v, blir stemningen meget amper. Til slutt spør Kløckner om ingen vil arbeide. Da roper en av studentene: ”Holzkommando” – skogsarbeid. Lillegutt var imellomtiden kalt ut igjen, og han betrakter utropet som en fornærmelse. Han biter i hansken på den ene hånda – har bare en arm – og trekker den av. Han går mot studenten som har ropt og sier: ”Skyte vil jeg ikke, men – ta brillene av” , og så slår han gutten flere ganger i ansiktet så han faller bakover. Deretter blir det ropt på gevær og rop fra studentene, noen vil fram for å melde seg til arbeid, slik at en ikke var sikker på hva som ville skje. Da roper plutselig Wilde: ”Opp på stuene, marsj, marsj”.
Så var den hektiske stemning over. Han som var blitt slått av Lillegutt, ble låst inne i et rom i kjelleren. To studenter hadde meldt seg til arbeid under appellen, de tålte ikke nervepresset. To nye meldte seg nå for tyskerne. Disse fire ble innkvartert privat resten av den tida vi var i Burkheim. – Studentene fortsatte diskusjonen intenst. Hva skulle en nå gjøre? Hva ville tyskerne nå finne på? Det kom beskjed om ny appell kl 12. Kløckner spurte om vi ville arbeide. Ingen svarte og ikke en mann rikket seg. Så ble vi sendt opp på stuene igjen og fikk husarrest og ingen mat den dagen.
Det ble senere fortalt at fergeleiet ved Jechtingen var blitt bombet samme dag.

Da vi skulle stille til appell mandag morgen var det flere som hadde meldt fra til oss om at de ville melde seg til arbeid. Jeg mente vi burde nekte fortsatt. Men til vår store forbauselse ble det på appellen ropt opp 50 mann til Stollenbau, Sibilarbeit, d.v.s. grave tilfluktsrom i bakkeskråningene. Da var det nesten slagsmål om å komme med. Jeg blandt de 50. De andre fikk lov til å gå på rommene.

Vi skulle grave huller i en svært bratt bakkeskråning, som skulle fungere som tilfluktsrom. Det var fin sand å grave i . Utpå dagen kom sivilbefolkningen med frukt og vin til oss. Da dagens arbeid var slutt, ble vi bedt med hjem til middag, i hvert fall to dager for min del. Sivilbefolkningen var kjent med  vår stilling og det opptrinn som hadde funnet sted. De sa at nå kommer snart amerikanerne og da vil vi drikke av den beste vinen, hvitvin, som vi også fikk til middagen. De sa at vi liker ikke krigen. Det er nordtyskerne – preusserne – som vil ha krig. Vi sydtyskere er mere fredelige. Det var hyggelige forhold den tid det varte. Den siste dagen var også en tysk soldat – Wehrmacht – med til middagen. Han sa at dere bare må spise godt. Jeg spiser ikke så mye for som slakter spiser jeg kjøtt meget ofte. Jeg forsto det slik at grisen var slaktet samme dag, så kjøttet var helt ferskt. Det smakte også litt ekstra søtt.
Så var de få hyggelige dagene over. Vi fikk beskjed om at vi skulle være klar til å marsjere om kvelden.

Det ble en lang og strabasiøs marsj i 4 dager. Vi lå i løer, jernbanestasjoner, kinolokale. Det var lite mat. Vi hadde litt reserve i byltene eller sekkene våre. Jeg husker at  siste dag fikk jeg et smørbrød av en kamerat. Det var all mat den dagen. Vi kom fram til Alpirsbach i Schwarswald – Kinsigthal – 9. Desember. Dit kom også de fra Bischoffingen og de fra Freiburg. Vi fikk høre hva de i Freiburg hadde opplevd. De var installert i jernbanevogner og skulle kjøre avsted da flyangrepet begynte 27. November om kvelden. De flyktet alle ut fra vognene og søkte dekning. En av studentene ble drept, stud. med. Lars Finn Horn og 5 stk lettere såret. Studentene ble værende i Freiburg i 10 dager og hjalp befolkningen på ymse vis. De fikk takk fra folket som ble hjulpet. De hadde også gått til fots i 3-4 dager og fått svært lite mat. Vi var derfor alle meget slitne da vi kom til Alpirsbach. I vel et døgn fikk vi to liter suppe. Det var det hele. Vi var nokså nedtrykt.

Søndag 10. Desember reiste vi videre med tog. Det ble en meget besværlig reise. Vi ble stuet inn i kuvogner, trolig 50 i hver vogn. Vognene ble lukket utenfra. Det var trangt og kalt om nettene og nesten uten mat. Reisen tok mellom 3 og 4 dager og da fikk vi to liter suppe. Jeg husker vi gikk av toget i Nürnberg og skulle få mat på jernbanestasjonen. Men så gikk flyalarmen og vi måtte tilbake til toget. Når det tok så lang tid, skyldes det at vi ble stående på stasjoner eller utenfor stasjonene i timesvis, ja opptil halve dager. Vi var spent på hvor vi skulle hen, men hadde ikke store forhåpninger. Da vi kom til Weimar, forsto vi at det bar til Buchenwald. Dette ble klart da vi stilte opp 5 i rekka. Det er vanlig for fanger. Vi hadde alltid som soldater stilt opp 3 i rekka. Så marsjerte vi inn i Buchenwald konsentrasjonsleir, der en del av studentene hadde vært før. Da vi marsjerte gjennom porten, sto Lillegutt og en del av de mindre SS-folka og nærmest flirte av oss.

Vi ble stående på appellplassen hele dagen. Det var nemlig rett før oss kommet en transport med fanger – angitt til 2000 – som først skulle inn i badet med videre. Det var en stor påkjenning å  stå der hele dagen. Men det ble spurt i leiren at studentene var kommet tilbake. Mange husket studentene fra den tid de var der. Der var det flere hundre danske politifolk. De hadde fått rødekorspakker og hadde således rikelig med mat. De fikk organisert det slik at vi fikk mat. Jeg husker særlig godt at jeg fikk et stort smørbrød godt med pålegg. Aldri har et smørbrød smakt som det da gjorde og hadde stor betydning for at jeg klarte meget tålig bra.

Om natten ble vi plassert i badet. Der var det rått og fuktig, men likevel ganske varmt. Neste dag var det vår tur. Vi måtte først levere alt vi hadde av penger med videre. Jeg husker at jeg hadde en 7. Sans, som jeg hadde notert en del i. Lillegutt sto ved skranken da jeg leverte det jeg hadde. Han pirket bort i notisboka. Så måtte vi levere alle klærene, deretter gjennom badet og videre dukke oss i et kar, som skulle bl.a. drepe lus med videre. Det sved i øynene. Vi slapp å få klippet alt hår, så det var et unntak fra regelen. Så videre ”ins kleidkammer”, hvor vi fikk utlevert klær. Det var smått med forsyningen. Vi fikk bomullsbukse, ingen underbukse, en skjorte eller lett genser og en bomullstrøye, stripet som alle fangeklær. På føttene tynne sokker og tøfler – trebunner med lær over. Deretter skulle vi registreres. Det var ved en meget lang skranke. Vi skulle oppgi foreldrenes navn og adresse for tilfelle av at vi gikk opp gjennom pipa. Jeg la merke til at mennene ved skranken, som alle  var fanger, virket så opplyste og oppvakte. Det ble  sagt at det var mange tsjekkere fra overordnede stillinger. Jeg tenkte det ville være vanskelig å få dem til å forstå navnet Dortea. Men da jeg nevnte navnet, sa han: Aha, Dorothea.

Deretter bar det ut på plassen. Der sto mange av studentene og venta. Jeg la merke til at de alle så så pjuskete ut der de sto og frøs. Når alle var registrert, ble det avmarsj. Det ble til en eller to brakker nederst i leiren – terrenget hellet nedover. Det var kort avstand til fangene nedenfor, som var sigeunere og jøder. Vi var havnet i Kleinlager, det var fattigkvarteret i Buchenwald. Det var en brakke ca. 50 meter lang, ett eneste rom i hele lengden. Det var hyller til å sove på, 3 i høyden, to rekker hvor vi lå med hodet mot hverandre. Der jeg lå var det 7 i bredden, altså 21 stk, ja den ene side, 42 stk når begge sider regnes med.
Mellom ”sengene” og veggen var det en smal gang, hvor det sto bord, og benker, og hvor vi la tøyet om natta. Det var ikke plass til så veldig mange i brakka  på en gang, så den ble snart overfylt. Madrassene var våte, altså desinfisert, særlig for lus. Vi hadde ulltepper til overbredelse, men det  ble kjølig utpå natta. Når vi hadde lagt oss, kom loppene, men det var det ikke noe å gjøre noe med. Jeg fikk ikke problem med loppebitt. Utenfor brakka var det sølet, en dag var det falt snø. Vi kom jo 14. desember. Utedoen var som vanlig, en bred og dyp grøft. I en viss høyde midt over grøfta var det en stor stang. Skulle en gjøre noe alvorlig, sto en med ryggen mot stanga.

Det var kaldt på appellene, som vi jo skulle ha hver dag, og som kunne vare over en time. Alle skulle telles og det var vanskelig å få det til å stemme. Danskene samlet inn undertøy som vi fikk. Først skulle alle som var eller hadde vært syke få. Jeg var frisk og meldt meg ikke på ved utdelingen. Jeg kom i snakk med en ganske ung politimann – tror han var fra Århus. Han sa at hvis du ikke får ved utdelingen, skal du få en underbukse av meg. Jeg fikk en underbukse, og har aldri vært så glad for noe klesplagg. Det var svær størrelse, rakk langt oppforbi magen, laget av kunstfiber, men varmet godt.

Etter at par dager kom sykdommene, diare, lungebetennelse med videre. Det hjalp å ha kjente på Revier. Dessuten fikk en medisiner av danskene, som var til stor hjelp.

Det var meget dårlig med maten. Det var 2 måltider for dagen, frokost og middag. Frokosten var et slags kaffesøl og et stykke brød, av og til litt pålegg. Middagen besto for det meste av kålrotsuppe, ¾ til 1 liter til manns. Til kvelds te eller kaffesøl. Maten ble henta i store spann og utdelt på brakka. Det var under sultegrensa.

Vi holdt vakt ved inngangsdørene, ville ikke slippe inn fremmede. Jeg husker at en gang kom en franskmann med en bok av Falkberget. Han var professor i nordisk litteratur og gledet seg til å lese  boka. Han fikk komme inn i brakka. Muligens var det Georges Duhamel, som senere skrev en artikkel i Aftenposten på norsk med betegnelsen  - Ridderne.

Jeg var  en søndag i Buchenwald. Om ettermiddagen kom et tsjekkisk lite orkester inn i brakka og spilte for oss. De åpnet med Norsk Jegermarsj, rørende- En gutt på 4 år var med og dirigerte.

Jeg tror de fleste regnet det som fifty-fifty om vi ville komme hjem i live.Vi diskuterte ofte hva som ville skje med oss og de andre fanger. Vi  var noenlunde orientert om krigssituasjonen. Vi hørte rykter om at alle fanger i konsentrasjonsleir ville bli likvidert, og faktisk hadde Himmler bestemt at så skulle skje. Jeg tror de fleste regnet det som fifty – fifty om vi ville komme hjem i live. Slik krigssituasjonen lå an kunne det se ut til at russerne ville bli de som først nådde fram til Weimar og Buchenwald. Det likte vi lite. Så en ettermiddag ble det plutselig gitt ordre om oppstilling – appell utenfor vanlig tid – Det kom en offiser fra SS-kontoret og leste opp en del (46) navn og hvor jeg var med. Det ble sagt at de som var ropt opp, skal stille i morgen kl 9.00. Mer ble ikke sagt. Det en svær diskusjon om hva dette skulle bety. Noen mente å ha hørt at SS-mannen skulle ha sagt ”Es geht nach Norwegen”. Vi håpet og trodde at det ville være tilfelle. Vi fant ikke noen særskilt grunn til at de som var oppropt skulle sendes hjem. Vi ble nok misunt av de som ikke var oppropt men det var jo de aller fleste. Vi fikk med oss en masse hilsener til familiene i Norge. De hjemme visste på den tid ikke hvor studentene var, da vi ikke hadde fått skrevet hjem på lang tid. Det ble lite søvn den natta for de som var ropt opp.
Neste morgen 23. Desember stilte vi opp som bestemt. En av studentene som var ropt opp, var kommet på sykebrakka. Det var Arthur Voll fra Nedstrand. Han stilte likevel opp tross sykdommen og det gikk bra. SS-mannen tok oss først med til Kleidkammer. Vi skulle skifte til sivile klær. Det var vanskelig å finne klær som passet. De vi fikk utlevert var klær som fangene hadde måttet levere fra seg. Det meste vi fikk var for smått. Vi fikk trebunnstøvler – klogger. Vi fikk også ytterfrakk, et par stykker frakke med pelskrage. Det var vanskelig å finne buksereim. Jeg fikk til slutt en reim som gikk nesten – men ikke helt – to ganger rundt livet. Vi fikk også utlevert de verdisaker vi hadde levert inn. Som klokke, ringer, småpenger med videre. Vi var glad for å levere fangedrakten. Det var en broget flokk hva påkledning angikk. Under ledelse av SS-mannen gikk vi ut av leiren og opp til SS-leiren, eller kontorene. Der måtte vi skrive under erklæring om at vi ikke hadde lidd noen overlast. Så fikk vi beskjed om å vente på gangen. Vi satt på golvet i flere timer. Vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å sitte der. Så ble vi endelig beordret ut og inn i en jernbanevogn – personvogn. Vi kjørte ned til Weimar, ca 1 mil fra leiren. Der ble vogna stående natta over og vi fikk innrette oss og sove som best mulig.

Neste dag, den 24. Desember, reiste vi videre og nordover. Vi reknet nå med at det ville gå til Norge. Det var smått med maten. En av studentene hadde fått rødekorspakke med sukker. Vi spiste sukker og ble meget tørste. Vi ba våre vakter om å få vann, men fikk til svar at det ikke var drikkevann på de stasjoner vi var innom før vi kom til Hamburg. Vi ble voldsomt tørste. Utpå kvelden kom vi til Hamburg og fikk drikke. Vi kunne se at Hamburg var bombet meget sterkt.
Vi gikk av i Flensburg og ble innkvartert i en militærleir. Det var da seint på kveld – julafta- Det var deilig å komme til militærleiren. Vi fikk anvist to-etasjes senger, som vi var vant med. Der var skikkelig toalett, hvor vi kunne vaske oss. Elles var det ingen ting som minnet om jul. Neste dag, 1. Juledag – fikk vi god middag i kantinen i leiren. Om kvelden kjørte vi med tog nordover til Danmark. Vi reiste med vanlig tog, men i særskilte kupeer, og med vakter. Vi var nå nokså sikre på at det gikk hjemover., og regnet med frihet. Neste dag var vi i Fredrikshavn. Etter å ha ventet noen timer på kaien, gikk vi ombord i et marineskip! Som om kvelden la ut fra land. Vi fikk anvist plass i et stort rom hvor det var halmballer til å ligge på. Vi ble enige om at vi måtte holde egen vakt av hensynt til ubåtalarm. Tross et par ubåtalarmer gikk reisen rolig. Neste morgen stevnet vi inn Oslofjorden, men uvisst av hvilken grunn fortsatte vi ikke inn til Oslo, men tok inn i Skjebergkilen. Vi fikk ikke gå i land før utpå kvelden. Da tok vi tog fra Skjeberg til Oslo. Kanskje tyskerne ikke ville at en bråket flokk studenter med tyske vakter skulle marsjere opp Karl Johan i lyse dagen. Det ville trolig ført til stor oppmerksomhet. Når vi nå marsjerte oppover Karl Johan i dempet gatelys, var det få som la merke til oss. Veien gikk til Victoria Terrasse, Gestapos hovedkvarter. Der møtte vi dr Ohm, som var den i Gestapo som hadde ansvaret for oss, og som vi hadde møtt flere ganger. Navnene våre ble ropt opp og det stemte. Dr Ohm ga ingen begrunnelse for at vi var sendt hjem, men nevnte tilfeldigvis ved navneoppropet at vedk. hadde mistet en av sine foreldre.

Dr Ohm holdt en liten tale og sa bl.a at vi nå hadde fått sett noe mer av hva som skjedde i Europa og at vi hadde fått mer erfaring, slik at vi trolig ikke ville finne på noe galt. Deretter ble vi alle løslatt. Det var kl 21.00 om kvelden  3dje juledag 1944. Der skiltes våre veier.

For den enkelte var spørsmålet: hva skal jeg nå gjøre? For min del tenkte jeg at jeg får først se om jeg kan finne Ragnar Kvamme. Jeg fant fram til hans gamle adresse  i Sofiegt. – overfor Bislet. Han var hjemme. Stor var nok hans forundring da jeg sto i døra. Gjensynsgleden var stor på begge sider Etter en hyggelig prat ble vi enige om at jeg skulle se om min fetter, Sverdrup Askvik, var hjemme. Ragnar ble med for det tilfelle at han ikke var hjemme. Da vi kom til Cappelensgt. Ved Kirkeveien var det selskap hos Sverdrup og Inga. Der var også Bjørn – bror til Sverdrup – og hans kone Vera. Det var nok en stor overraskelse at jeg kom der direkte fra Tyskland. Jeg ble hos Sverdrup og Inga til neste dag.

Neste dag telefonerte jeg til Anna, som nok ble overrasket. Jeg ba henne ringe og si fra til mor at jeg var kommet  hjem. Deretter besøkte jeg Rebekka,  - søster til  Anna – som da var i sykepleierskole ved  Revmatismesykehuset i Oslo. Videre besøkte jeg noen foreldre til studentene i Tyskland. Om kvelden skulle vi ta toget til Stavanger. På veien til Vestbanen gikk det flyalarm. Jeg husker at da jeg sprang mot Vestbanen, løsnet bukserema, slik at den løse delen falt ned og nådde nesten bakken. Vi var 4 eller 5 studenter som tok  toget. Det var Arthur Voll, Jacob Soma fra Sandnes og Nils Apeland fra Stavanger. Anna var på stasjonen i Sandnes. Stor gjensynsglede. Hun hadde bestilt drosje, men fikk beskjed om at en ikke kunne få drosje uten i helt spesielt tilfelle. Da hun fortalte at forloveden kom fra Tyskland, var det ingen problemer. Det var en deilig følelse å være kommet tilbake til Norge og til kjente steder.

Jeg ble på Årvold noen dager. Jeg måtte bringe fram de hilsener som jeg hadde lovet, Jeg besøkte foredrene til Enevald Skadsem på Skadsem, foreldrene til Kåre Åstad – der var det stort selskap da jeg kom, -  foreldrene  til Ole Vedeler – hans far ble senere sorenskriver i Ryfylke.

Jeg besøkte også fylkesmannen Norem, som da var avsatt som fylkesmann. Jeg hadde vært ansatt på fylkeskontoret fra 1936 til 1938. Han nevnte at han kanskje kunne få bruk for meg når freden kom. 8. Mai fikk jeg telefon fra fullmektig Selm med spørsmål om jeg kunne komme og være til hjelp på kontoret. Jeg var der fra 10.mai til 10 juni. Norem spurte da om jeg var interessert i konstitusjon som lensmann, f.eks i Årdal. Etter betenkningstid svarte jeg at jeg ville ta sikte på å ta embetseksamen først, hvilket jeg  senere har vært glad for.

Etter en ukes tid reiste jeg hjem til Askvik. Det var svært gildt å se familien igjen. De fortalte at da jeg var arrestert, hadde mor og Bjørn reist til lensmann i Jelsa og bedt han skrive søknad om at jeg måtte bli løslatt, bl. a av hensyn til at jeg hadde behov ro å støtte og hjelpe mor som var enke.
Jeg merket ikke noe til den smitte jeg hadde vært utsatt for, men måtte gå til kontroll i et par år senere.

Storparten av studentene var igjen i Buchenwald. Fra 1. Januar ble de satt i arbeid, nemlig å gjøre rein brukt murstein, arbeidstid fra kl 7 til 17. De var en har tid i delvis streng kulde. Men etter to uker var det slutt. De fikk også etter henvendelse flytte opp fra Kleinlager, som var fattigkvarteret i leiren, til vanlige brakker, som var en god del bedre. 1. mars ble alle danske og norske i leiren sendt med tog til konsentrasjonsleiren Neuengamme utenfor Hamburg. Det ble brysom togreise i kuvogner i fem døgn med flere bombeangrep.  Alle norske og danske fanger i tyskland ble samlet i Neuengamme. I april ble de sendt med de hvite bussene til Danmark og videre til Sverige. Studentene kom samlet til Norge med tog 24. Mai 1945

Januar 2003
Olav Askvik f. 12.5 15

Jeg viser til boka "Tysklandsstudentene" av Michael Sars og Knut Erik Tranøy.