Det eldste norske tidsvitne fra Buchenwald er borte

.

06. 01.2022

Med Theodor Abrahamsens bortgang er et viktig tidsvitne gått bort. Han var innlagt på sykehus med lungebetennelse, men hadde etter noen dager fått innvilget et rekonvalensentopphold på Presterud-senteret. Han var i godt humør, og det var helt uventet da han sovnet stille inn – 102 år gammel – den 22. desember 2021.

Theodor Abrahamsen og sønnen Thor ønskes velkommen til Frigjøringslunsjen 19. august 2021 av statsminister Erna Solberg (Foto Forsvarsdepartementet)

Theodor ble født 31. okotober 1919,og vokste opp med to brødre i Drøbak, sammen med faren Egil og sin russiske mor Olga. Fra 1920 til 1928 bodde familien i Riga i Latvia og i Onega Arkhangelsk oblast, nordvest i Russland. Deretter flyttet de til London hvor han fikk sin skolegang ved kostskolen St. Edwards i Oxford, og var svært godt likt av de andre studentene, og fikk raskt kallenavnet Teddy.
Da krigen brøt ut i 1939 var han tilfeldigvis i Oslo og kom seg ikke tilbake til England for videre studier ved universitetet i Oxford, og studiene måtte derfor fortsette ved Universitetet i Oslo.

Da krigen kom til Norge fant han raskt sin plass i motstandsarbeidet, ved å framstille illegale aviser, fram til han i 1943 ble arrestert sammen med de andre studentene ved universitetet i Oslo. Han ble først transportert til militærleiren i Stavern og var internert der til begynnelsen av januar. Da ble han sammen med en stor gruppe studenter videresendt til Tyskland med skipet DS Donau, og de nådde konsentrasjonsleiren Buchenwald midt i januar 1944. Her ble Theodor fange nr. 39285.1 juli samme år ble han overført til leiren Sennheim i Alsace. Det var nazistenes intensjon at studentene skulle omvendes til gode germanereog bli med i SS, men dette nektet samtlige av dem. Og fire måneder senere ble de igjen sendt tilbake til Buchenwald. Han var forøvrig den eneste nordmannen som kunne snakke russisk, og dermed fikk han god kontakt med de russiske fangene, og var en del sammen med dem på høsten i 1944.
I mars 1945 ble studentene sendt til Neuengamme konsentrasjonsleir, og derfra videre med de hvite bussene til Danmark og Sverige.
På grunn av helsen måtte han tilbringe en måned på sykehus i Ramlösa i Sverige, og kom først tilbake til Oslo i juni. Da valgte han også å fullføre  sine studier ved univeristetet i Oslo.
Han ønsket å studere videre og i tidsrommet 1954 til 1955 arbeidet han ved en High School i Montreal i Canada, før han studerte på Fulbrightstipend i Seattle i USA i 1957-58. I tillegg dyrket han sin interesse for astronomi.
Han var språkmektig og snakket flytende russisk, engelsk, fransk, og tysk. Fra 1965 var han lektor i engelsk ved Britisk institutt ved Universitetet i Oslo, fram til han i 1971 ble rektor ved Hamar katedralskole. Denne stillingen hadde han fram til han gikk av med pensjon i 1987.
Han mottok også medalje for sin deltakelse i motstandskampen under okkupasjonen.

På grunn av hans omfattende kunnskaper innen fransk og russisk språk ble han benyttet som tolk på flere asylmottak på Hedemarken.

Et av hans mottoer var: Man skal lære så lenge man lever, og alder er ingen hindring.
Noe han beviste da han som 88-åring tok fatt på å lære seg arabisk. Han lærte det grunnleggende av enirakisk familie som flyktet til Norge.
Theodor var en svært utadvendt kar og fikk raskt venner fordi han alltid møtte mennesker med en utstrakt hånd.  Nå skulle han lære den irakiske familien norsk og de skulle lære ham arabisk.
Han synes arabisk var et utrolig vakkert språk, og ønsket å studere videre. Da han fylte 95 år ringte han til friundervisningen på Hamar for å melde seg på et kurs i videregående arabisk. Det vakte munterhet når han fortalte kurslederen når han var født.
Det var viktig for ham at vi ikke glemmer vår historie, og han var en etterspurt foredragsholder. Han var også med Aktive Fredsreiser som tidsvitne på en av turene tilbake til Buchenwald. Og det er ingen som kan formidle denne historien bedre enn de som selv har opplevd den.

I årene etter krigen hadde han aversjon mot tyskere og en sterk skepsis mot svensker. Men gjennom samarbeid med tyskfødte Helga Arntzen i Aktive Fredsreiser, og hennes arbeide for fred og forsoning, fikk han fjernet stereotypene fra krigen og var villig til å se mennesket uavhengig av nasjonalitet. Et annet viktig element var Buchenwald foreningen som var til god hjelp. Kanskje særlig i de tidligere årene når mange av de gamle studentene kunne treffes for samtaler. De hadde jo gjennomgått noe som kun de som hadde vært med fullt ut kunne forstå.

Theodor snakket helt åpent om døden. Dette var ikke noe han var engstelig for. Han sa det slik i et intervju med VG:
Det viktigste for å ha et fint liv og en god alderdom er å lære seg å være glad for det man har.Man må ikke forvente for mye, men være tilfreds.

Aktive Fredseiser og Den Norske Buchenwaldforenning lyser fred over Theodor Abrahamsens minne