SÅ det ikke blir glemt

BILDER I MINNET FRA KRIGENS DAGER

Theodor Abrahamsen

Hamar, 24. november 2010

 

Forleden var jeg i Oslo. Det var mot slutten av november og jeg var på en buss fra jernbanen til Maridalsveien. Det var mørkt og dystert. Da slo det meg plutselig hvordan det var under krigen på den årstiden i Oslo.

MØrkleggingen

Jeg tror det er helt umulig for folk som ikke har opplevd det å fatte hvor mørkt det er i en bykjerne når alle lys er borte, når det ikke er lys noen steder. Når en satt på trikken, så ingenting, og var helt avhengig av sjåførens rop for hver holdeplass. Trikken hadde skinner, men ingen lys. De få bilene som var, var mest tyske militærkjøretøy med svake blå lykter som lyste kanskje 5 meter. Jeg hadde hybel i Gabels gate (sidegate til Bygdø Alle). Da jeg skulle krysse gaten tok jeg feil av rennesteinen og falt overende i gaten. Gallosjer var kostbare og viktige da skoene var elendige og tok inn vann. I fallet mistet jeg den ene gallosjen som jeg hørte falle ned i gaten foran meg, kanskje 4-5 meter unna. Det var ikke mulig å se hvor den var. Ja det var ikke engang mulig å se trærne i gaten hvis en ikke sto ved siden av. Til slutt kom en militærbil med blå lys og jeg fikk øye på gallosjen i gaten og fikk berget den.

Min venn Bjørn Borg gikk på hode over rekkverket på Solli plass da han skulle over gaten og glemte at det er et rekkverk mellom fortau og gate. En annen venn, Herlof Herlofsen, fikk en svær kul i pannen da han gikk rett inn i en murvegg mens han gikk i gaten en kveld.

Fra fangetiden

Da vi skulle transporteres til Tyskland begynte det med en marsj fra leiren i Stavern til Larvik. Det er en avstand på ca. 10 km og gikk greit. Vi var i godt humør og i ryggsekkene våre hadde vi både mat og studiebøker. Jeg hadde også min engelske Bibel og Prayer Book. Vi hadde fått beskjed at vi skulle til en leir ”in ländlicher Umgebung”. Det hørtes jo ikke verst ut. Min sidemann på marsjen var Daldorf Dahl. Han var nevø av dikteren Wildenvey. Wildenvey bodde den gangen i Stavern og han sto langs vegen og vinket til sin nevø da vi passerte. Senere i Buchenwald delte jeg seng med Daldorf Dahl og han ble syk og han var den andre av studentene som døde der nede. Men alt det lå i fremtiden, foreløpig var vi i godt humør og uten særlige bekymringer. Fra Larvik fikk vi tog til Oslo og ankom Oslo havn en gang etter midnatt da alle fangetransporter gikk om natten. Toget den gangen gikk på gaten foran Rådhuset og fangetransport båten Donau lå svær og dyster under Akershus festning. Den natten hadde det også vært en sabotasjeaksjon på bryggen ved Philpstad nær Skøyen og vi så at det brant lystelig i den retningen.

Om bord i Donau ble vi innlosjert i lasterommet og fikk oppleve hvor stor kapasitet et skip har i lasterommene. 350 mann var bare en liten flekk på gulvet. Gjennom 2 netter og en dag seilte vi så til Stettin den gang en tysk by i dag polsk, og derfra langs Oder, forbi Leipzig og til Weimar. Buchenwald er en leir bare 8 km fra Weimar på en høyde som heter Ettersberg.

Om innmarsjen til Buchenwald har jeg skrevet før og hopper lett over det her, men det var det første store sjokket. Det var 4. januar 1944, bitende kaldt, mørkt og helt uforståelig. Vi ble simpelt hen sjokkskadet og de tok tid å komme seg og innrette seg på et forferdelig liv som naturlig nok har preget alle KZ fanger for resten av livet. Den som ikke har vært der vil aldri forstå det. Men i starten var det i alle fall bare kulde, søle, forvirring, lus og lopper og nesten ikke mat.

En liten episode fra leiren i Senheim.

Da vi fra Buchenwald kom til Senheim sommeren 1944 kom vi fra et helvete til noe som lignet et friere liv. Vi hadde hver sin sing, nok mat, pent varmt vær og et greit arbeid. Men vi var fanger og det skulle bli prøvelser også i Senheim.

Blant studentene som var kommet til Senheim i første sending (julen 1943) var en ved navn Brobakken som var blitt sinnsyk og hadde opphold isolert i et eget låst rom. De øvrige av Senheim gjengen så vi ikke noe til da de var alle flyttet til forskjellige steder, noen til og med til universitetet i Heidelberg for å studere og noen til Wien for å bli leger. Men Brobakken var altså blitt igjen.

En dag skulle jeg gjøre rent på rommet itl Brobakk. Da jeg fikk låst opp rommet og kom inn lå han i sengen. Under rengjøringen feide jeg også under sengen og fant der en kartong med bare mugne gamle og tørre brødskiver. ”Dette er bare gammelt muggent brød, Brobakken” sa jeg. ”Skal jeg kaste det?” ”Nei, la det bare stå. Det kan bli dårlige tider” svarte han.

Litt fra sykehuset i Mulhausen

I Senheim hvor vi da hadde god behandling, ble jeg smittet av halssykdommen difteri og ble overført til et vanlig sykehus i Mulhausen. Der var jeg en måneds tid og hadde den beste behandlingen.

Under dette oppholdet hadde jeg 2 interessante opplevelser. Den første var at en av sykepleierskene var en norsk jente fra Skien som het Fredriksen. Hun var grei og da jeg spurte om jeg kunne vaske også hennes rom syntes hun at det var fint. Min hensikt var at hun hadde radio på rommet og jeg kunne få nyheter fra London om velden ved 7 tiden mens Fredriksen var ute. Slik kunne jeg orientere meg om krigens gang.

Den andre episoden på sykehuset var slik. En dag, mens jeg drev med min rengjøringsjobb på sykesalene, kom en militær vakt og sa jeg skulle følge med til overlegen. Da jeg kom inn til overlegen fortalt han at de hadde en norsk rekrutt i Ss som pasient, men kunne ikke finne ut ha de var som plaget ham. Jeg ble da ført til en sykestue hvor jeg ant en ung gutt som lå i sengen og gråt. Jeg spurts så ”er du norsk? Hva er i vegen? Hvorfor griner du?” Og da fortalte han meg sin merkelige historie. Han var fra et sted i Troms og da han i begynnelsen av okkupasjonen i 1940 ble mobbet på skolen sa han til guttegjengen at hvis de ikke sluttet med mobbingen ville han melde seg på vervekontoret til Waffen SS. Mobingen fortsatte og gutten meldte seg på SS-kontoret. Men han var jo bare en 12-13 år og altfor ung til tjeneste. Så glemte han det hele, men altså i 1944 da han var blitt 4 år eldre kom de og hentet ham og sendte ham til Senheim for trening som frivillig SS rekrutt.

Jeg gikk da til overlegen og fortalte at gutten hadde hjemmelengsel og angret seg. Jeg vet ikke hva som ble resultatet av dette, men det var i alle fall en merkelig opplevelse.

Marsjen fra Senheim til Bischoffingen

Senheim på fransk heter Cerney og er en landsby nær Mulhausen (Mulhouse). Den første gruppen studenter var på ca. 280 mann og vår gruppe på 350. I november 1944 hadde de amerikanske og franske styrkene fra syd Frankrike trengt seg fram til Belfort og vi kunne hele dagen høre kanonene og se ilden om kvelden. Det så ut som vi snart skulle bli befridd og stemningen var høy. Men Ss ville noe annet. Vi ble stilt op p i grupper og skulle marsjeres tilbake ”ins Reich”. En gruppe gikk til Freiburg litt inn i landet på tysk side av Rhinen. De hadde sitt eventyr og en student ble drept i et svært bombeangrep. En annen gruppe ble sendt til fots til Burkheim ved Rhinen og den gruppen jeg var i marsjerte ført til Comar. P.g.a. bombingen av alt som beveget seg på veiene, måtte alle marsjer for alle grupper foregå om natten. Vår gruppe tilbrakte derfor den første natten på landeveien til Colmar ca. 40 km. Vi lå over dagen i noen brakker i Colmar og fortsatte neste kveld over Breisack broen inn i tyskland og så til en landsby ved Rhinen ved navn Bischoffingen, nabo til Burkheim, hvor den andre gruppen var kommet. Neste dag ble vi marsjert helt ned til bredden av Rhinen hvor vi fikk utlevert hakke og spade og ble beordret til å grave skyttergraver. Krigskampene foregikk rett over elven hvor tyskerne hadde t lite brohode og hvorfra de evakuerte sine tropper på ferge over elven. Vi var altså rett i frontlinjen. I studentgruppen var mange jurister som var kommet langt i studiene og de samlet gruppene fra Burkheim og Bischoffingen og sa at ifølge Genferkonvensjonen hadde de krigførende ikke lov å bruke sivilister eller fanger på fronten. Vi ble da enige om å nekte arbeidet. Vi sto da under ordre av organisasjon Todt og meldte om ordrenekt til øverste i Todt som var enige i at dette arbeid var ulovlig. Men da vi var Ss fanger sa han at vi kunne legge oss i dekning til kvelden og så ved rett tid returnere til våre leire. Men melding ble nok sendt til Ss ledelsen og det ble alvorlig bråk. Da vi kom tilbake til forlegningene i Burkheim og Bischoffingen ble vi stilt opp og våre ledere holdt en tale. For det første forsøkte de å spille den ene gruppen ut mot den andre ved å si at den andre gruppen hadde gitt seg og var villige til å arbeide neste dag. Dette trodde ingen på. Så ble vi spurt om også vi var villige. Ingen meldte seg til arbeide. Så fikk vi dom. Vi skulle settes i arrest uten mat og drikke til vi ombestemte oss. Vi ble sendt in i en trang låve hvor det var så lite plass til ca. 300 mann at det var bare ståplass, og der sto vi utove natten og diskuterte. En streik mot SS hadde aldri forekommet tidligere og det var stor fare. Diskusjonen gikk på hvor langt vi ville gå. Vi måtte regne med henrettelse av gisler. I fredstid går slikt an, men når det er krig og du er i hendene på SS og Gestapo er det skrekkelig. Likevel hjalp det at vi var så mange og vi ble enige om at vi måtte være villige til også henrettelse. Bare en student i vår gruppe nektet og sa at han ville melde seg til arbeid. Og her tror jeg sikkert at vi skylder våre liv til Sverige. Tyskland var helt avhengig av stål og andre varer fra Sverige, og Svenskene gjorde alt de kunne for å holde en hånd over de norske studentene. Hadde vi vært av en annen nasjon er jeg sikker på at vi aldri hadde sett Norge igjen. I denne situasjon var det at vi var studenter og fra Norge som berget våre liv. Men ikke nok med det. Rykte om vår streik ved rhinen nådde helt til Buchenwald og da vi returnerte dit ble vi mottatt som helter. Også i Sverige og i Norge ble det kjent at studentene hadde streiket mot SS i fangenskap. Det sies at det er den eneste politiske streiken av sitt slag som fikk en fredelig utgang.

Men vi ble likevel hardt straffet. Vi ble beordret til øyeblikkelig avmarsj og uten mat og drikke marsjerte fra Rhinen for det meste gjennom Kinzigtal forbi småbyer som Haslach og Wolfach til Alpirsbach. I Wolfach traff vi igjen gruppen fra Freiburg og de hadde også allerede hørt om vår streik.

Denne marsjen uten mat og drikke varte en hel uke og skal ha vært på ca. 200 km. Marsj bre om natten i november, i regn og slaps og nær kuldegrader. Det som reddet oss var hvilepausene om dagen. Da kom barn og voksne med frukt eller litt brød og vi drakk av bekker. Vi var grådig sultne, men klarte oss med det lille vi fikk hver dag. Men så i Alpirsbach skulle vi med tog videre og visste ikke hvor hen eller hvor lenge. Før vi gikk om bord i de vanlige kuvognene med ca. 50-60 mann per vogn hvor det på utsiden sto 6 hester eller 40 mann, fikk vi heldigvis en porsjon suppe og en brødskalk. Siden fikk vi ingenting og reisen gikk in i det ukjente over 4 døgn. Det var ”dårlige tider” som Brobakken hadde sagt til meg tidligere.

Det underlige var at da vi kom ut av vognene og så at vi var tilbake i Buchenwald, var det en veldig lettelse. Her var vi lokalkjent, her kunne vi systemet og her hadde vi kamerater som kunne hjelpe. Men starten ble uhyggelig hard. SS hadde ikke fått lov til å skyte oss, men de skulle gjøre det så surt  for oss som mulig. Resultatet var at vi måtte stå oppreist på apellplassen i 13 timer før vi fikk losji. I dag kan jeg selv ikke fatte at vi klarte det, men det er registrert i bøker og er et faktum. Vi alle i 20 årene og sterke. Og dessuten hadde vi bestemt oss at SS ikke skulle knekke oss, i alle fall ikke på den måten. Heldigvis var de danske politifolkene fremdeles i leiren. De fikk matpakker. Og slik som vi tidligere hadde hjulpet dem da de først kom til Buchenwald, kunne de nå hjelpe oss. Ved å gå til latrinen i grupper fikk vi brødskiver med dansk flesk fra danskene. Det var herlig.

Og slik endte den særdeles vanskelige utlukt til Senheim. Men det var blitt desember 1944 opp under jul og SS hadde ikke glemt oss. Vi ble innlosjert i Kleinlager, den aller verste del av leiren og den delen  som ofte blir avbildet i bøker. Man bodde som sauer i en slags stall. En stor bygning uten vinduer og bare med en svær garasje lignende dør i den ene ende. Innvendig var det hyller i 3 etasjer innrettet  som båser med plass til 8 mann i hver bås og gulvplass til ca. en kvart av fangene. Noen måtte da stå på gulvet og de fleste måtte bare sitte i båsene i første, andre eller tredje etasje etter som man hadde vært heldig eller uheldig. Verst var det i øverste, for der drypper kondensen fra fangene ned på deg når du sover om natten. I mattiden måtte de som var på gulvet rekke maten opp til dem som var i båsene. I Kleinlager var vi over jul og nyttår 1944/45. Først da fikk vi tilbake våre romslige Blokk 41. Det var en sur og kald vinter og svært mange ble ette hvert syke antagelig også på grunn av anstrengelsene i Senheim og etterspillet.

Men til slutt var vi utrolig heldige slik at sikkert mange liv ble spart. Det viste seg at det var kommet inn i leirledelsen en Ss lege av helt annet slag. Så vidt jeg husker het han Höfner eller Hefner. Han syntes det var meningsløst at vi norske studenter skulle sitte i en leir som Buchenwald. Da han inspiserte oss sa han rett ut at det var ”schrecklich”. Han ville sende oss hjem. Dermed ordnet han en ”Gesundheitsappell” med kommandanten til stede. Vi paraderte da i bare underbukse og han påpekte hvor lendig vi var og at vi måtte sendes hjem. Slik ble om lag 70 virkelige syke studente sendt hjem i syketransport i desember 1944. Dette reddet mange liv og det er godt å tenke på at det faktisk fantes en slik lege i SS. De fleste legene vi ellers kjent til i Buchenwald drev eksperimenter med levende mennesker som førte til døden.